Ana səhifə

En studie av personrelasjoner I platons erotiserte epistemologi


Yüklə 1.85 Mb.
səhifə1/24
tarix14.06.2016
ölçüsü1.85 Mb.
  1   2   3   4   5   6   7   8   9   ...   24


BRUKEN AV

ALKIBIADES

EN STUDIE AV PERSONRELASJONER I PLATONS EROTISERTE EPISTEMOLOGI

Hovedfag i idéhistorie

Tord Østberg



Universitetet i Oslo

Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk

Våren 2007

Innhold
Tekniske notater

  1. Innledning

  2. Biografisk skisse

  3. Antikkens versjoner av Alkibiades

  4. Platons Alkibiades

  5. Lesninger av Platons Alkibiades

  6. Konklusjon

Noter

Litteraturliste

Sammendrag


«Von der jämmerlichen Schönfärberei der Griechen

(...) kurirt Nichts so gründlich als Thukydides.»
Friedrich W. Nietzsche,

Götzerdämmerung.



Detaljert innholdsfortegnelse
Tekniske notater til teksten
1. Innledning s 1
2. Alkibiades – kontekstualisert biografisk skisse s 7

2.1 Athen og alkmaionide-slekten i det 6. og 5. århundret s 7

2.2 Familie, oppvekst og ekteskap s 13

2.3 Alkibiades' politiske tilhørighet s 15

2.4 Forholdet til Sokrates s 17

2.5 Felttogene til Potidaia s 21

2.6 Slaget ved Delion s 23

2.7 Nikias-freden s 25

2.8 Slaget ved Mantineia s 26

2.9 Ostrakiseringen av Hyperbolos s 28

2.10 Olympiaden i 416 s 30

2.11 Ekspedisjonen til Sicilia s 31

2.12 Ødeleggelsen av Hermene s 33

2.13 Alkibiades i Sparta og nederlaget på Sicilia s 39

2.14 Revolter i Egeerhavet s 41

2.15 Rådgiver for Tissafernes s 44

2.16 Flåten på Samos s 46

2.17 Oligarkiet og opprøret på Samos s 48

2.18 Sjømilitær suksess s 52

2.19 Folkehelt i kortvarig maktposisjon s 55

2.20 Slaget ved Notion s 57

2.21 Ny landflyktighet s 59

2.22 Slaget ved Arginousai s 60

2.23 Slaget ved Aigospotamoi s 62

2.24 Athens fall s 63

2.25 De Tredves tyranni s 64

2.26 Alkibiades' død s 67

2.27 Sokrates' død s 69

2.28 Anklagene mot Sokrates s 70
3. Antikkens versjoner av Alkibiades s 71

3.1 400-tall og tidlig 300-tall s 71

3.1.1 Thukydid (460/55 – 400) s 72

3.1.1.1 Nikias-freden (421) s 73

3.1.1.2 Forspillet til ekspedisjonen til Sicila s 74

3.1.1.3 Ødeleggelsen av hermene s 78

3.1.1.4 Ekspedisjonen til Sicilia s 78

3.1.1.5 Tilbakekallelsen av Alkibiades s 79

3.1.1.6 Alkibiades' svik mot Athen s 79

3.1.1.7 Egeerhavsrevoltene og flukten til Tissafernes s 81

3.1.1.8 Bruken av oligarkiet s 84

3.1.1.9 Gjenopptatt demokratisk intensjon s 86

3.1.2 Xenofon – historiker (427 – 355) s 89

3.1.2.1 Hellenika I s 89

3.1.2.2 Hellenika II s 91

3.1.3&4 Retoriske tekster s 92

3.1.3 Lysias (440-380) s 93

3.1.3.1 Militært svik s 93

3.1.3.2 En skrøpelig fyr s 93

3.1.3.3 Slektsarv og generasjonskonflikter s 94

3.1.4 Isokrates (436-338) s 94

3.1.4.1 Identitetsstrategi s 95

3.1.4.2 Dypfølt demokrat s 95

3.1.4.3 Aristokratisk helt s 96

3.1.4.4 Tilgivelige svik s 97

3.1.4.5 Faderens synder s 98

3.1.4.6 Andre tekster s 99

3.2 Sent 300-tall s 99

3.2.1 Demostenes (384 – 322) s 100

3.2.2-4 Sokratikerne s 100

3.2.2 Xenofon – sokratiker (427 – 355) s 101

3.2.2.1 Gode råd og dårlig oppførsel s 102

3.2.2.2 Avholdenhet som ideal for håndtering av begjær s 103

3.2.2.3 Formingen av politikere s 104

3.2.3 Aiskines fra Sfettos (425-350) s 105

3.3 Hellenismen s 106

3.3.1 Pseudo-Andokides (usikker datering) s 107

3.3.1.1 Folkefiende s 108

3.3.1.2 Familiemann s 110

3.3.2 Cornelius Nepos (99? - 24? fvt) s 111

3.3.2.1 Idealisert kompleksitet s 111

3.3.2.2 Ubehersket seksualitet s 112

3.3.2.3 Tvetydig projeksjonsbærer s 113

3.3.2.4 Militær leder s 114

3.3.3 Diodoros Siculus (siste årh. fvt) s 115

3.3.3.1 Kynisk naturbegavelse s 115

3.3.3.2 Militær lederskikkelse s 116

3.3.3.3 Eksilert kraftsentrum s 117

3.3.3.4 Hjemvendt folkehelt s 119

3.3.3.5 Fallet s 120

3.3.4 Plutark (ca. AD 46-127) s 122

3.3.4.1 Kjærlighetsrelasjoner s 123

3.3.4.2 Offentlig opptreden s 123

3.3.4.3 Sicilia-ekspedisjonen og Alkibiades' overløperi s 125

3.3.4.4 Veien tilbake til Athen s 127

3.3.4.5 Fatal feilvurdering s 128

3.3.4.6 Slaget ved Aigospotamoi s 129

3.3.4.7 Alkibiades' død s 130

3.3.4.8 Komparativ alkibiadi s 130

3.3.5 Pseudo-Lukianos (tidlig 300-tall AD) s 131

4. Platons Alkibiades s 133

4.1 Alkibiades I s 135

4.2 Fra Alkibiades I til Symposion s 143

4.3 Symposion s 144

4.3.1 Selvbeherskelsens frukter i den tradisjonelle pederastien s 145

4.3.2 Selvbeherskelsens frukter i Diotimas tale s 147

4.3.3 Den elskende Sokrates s 149

4.3.4 Platon som ambivalent proselytt s 157

4.3.5 Alkibiades' inversjoner s 160

4.3.6 Platon som politisk aktør s 162

4.3.7 Arven fra Platons politiske bruk av Alkibiades s 163

5. Lesninger av Platons Alkibiades s 165

5.1 Søren Kierkegaard s 165

5.2 Michel Foucault s 167

5.2.1 Seksualitetens historie s 167

5.2.2 Subjektets hermeneutikk s 171

5.3 Martha Nussbaum s 171

5.3.1 Symposion s 172

5.3.2 Faidros s 174

5.4 Gary Alan Scott s 175


6. Konklusjon s 177
Noter s 183
Litteraturliste s 199
Sammendrag s 203


Illustrasjoner og diagrammer
Alkmaionidenes stamtre s 9

Kleinias' familie s 13

Kart over Sicilia s 33

Kart over Hellas og det vestlige Egeerhavet s 42

Kart over det østlige Egeerhavet og den ioniske kysten s 43

Kart over Hellesponten s 54



Tekniske opplysninger til teksten
Eksamensoppgave

Denne teksten leveres som hovedoppgave i Idéhistorie ved IFIKK, UiO. Ettersom teksten overskrider anbefalte rammer for antall sider, har jeg i samråd med veileder valgt å definere kapittel 3 i den foreliggende teksten ut av hovedoppgaven, slik at bare de øvrige kapitlene ønskes vurdert. Kapittel 3 inneholder en gjennomgang av de fleste av de tilgjengelige antikke kildene til informasjon om Alkibiades' liv, organisert etter forfatter. Kapittelet danner et bindeledd mellom den biografisk orienterte presentasjonen av Alkibiades i kapittel 2 og gjennomgangen av Platons fremstillinger av Alkibiades i kapittel 4. Det er imidlertid uproblematisk å hoppe direkte fra kapittel 2 til 4, selv om det medfører en noe skjerpet kontrast mellom en historisk-biografiske fremstilling og Platons tekster.


Tekstsitater, oversettelser og transkripsjoner

Enkelte sitater fra greske tekster (og én latinsk) er integrert i hovedteksten eller gjengitt i fotnoter, fordi de anses som sentrale for resonnementet, fordi de tydeliggjør visse aspekter ved den litterære kulturen, eller fordi formuleringen er slående. Oversettelser er satt enten i anførselstegn eller i kursiv i brødteksten (avhengig av lengden på den oversatte teksten), og i kursiv i fotnoter. Med mindre annet er angitt, er oversettelsene mine egne, og som oftest gjort med støtte i Loebs parallell-utgaver. Enkelte avvik fra den engelske oversettelsen er kommentert. Oversettelser fra Platons Symposion støtter seg i varierende grad på Egil A Wyllers norske utgave, og vesentlige avvik er som oftest kommentert. Sitater fra Iliaden er hentet fra P. Østbyes oversettelse fra 1991.

Ved bruk av greske skrifttegn på enkeltord i brødtekst eller fotnoter er det ofte anført en approksimert transkripsjon til det latinske alfabet – som angir vokallengde, men ikke trykk – og eventuelt en oversettelse til norsk, dersom den norske betydningen ikke fremgår av teksten. (F.eks. μηχανή – mēkhanē – maskin.)

Det er usikkert hvordan diftongene αυ (alfa-ypsilon) og ευ (epsilon-ypsilon) ble uttalt i antikken. På nygresk brukes uttalen av/ev foran vokal og stemt konsonant, og af/ef foran ustemt konsonant. I lesning av antikke tekster har man også akseptert uttalen au/eu. I mine transkripsjoner har jeg som oftest valgt å bruke au/eu, i overensstemmelse med ordinær norsk skrivemåte (som f.eks. «de eleusinske mysterier»), selv om også av/ev kan forekomme.

Oversettelser av Michel Foucaults tekster kan også være et relativt omstendelig arbeid, ettersom han velger sine begreper med stor omhu. Mine sitater fra L'usage des plaisirs er oversatt fra den franske teksten, og støtter seg på Robert Hurleys engelske (1985) og Espen Schaannings norske oversettelser (2001).
Geografi og egennavn

Teksten benytter, så langt det lar seg gjøre, konvesjonelt etablerte norske versjoner av greske egennavn og stedsnavn. Der slike konvensjoner ikke finnes, er transkripsjonen tilpasset etablerte løsninger på lignende navn. Dersom samtidens geografiske navn avviker i vesentlig grad fra antikkens navnebruk, er samtidsnavnet anført i parentes etter transkripsjonen av antikkens navn, f.eks.: Akragas (Agrigento). Dette gjelder ikke for navn som Bysants og Hellesponten, som er vel kjent også i dag, selv om de ikke lenger er i bruk som geografiske betegnelser. På grunn av det sterke geografiske innslaget i teksten, benyttes fotnoter til å angi lokalisasjonen av en del byer og andre geografiske enheter.

De antikke historikerne omtaler spartanernes krigere (som omfattet både fullverdige borgere og heloter og andre slaver) med samlebetegnelsen «lakedaimonere» (Λακεδαιμονίοι – Lakedaimonioi), mens de fullverdige byborgerne i Sparta omtales som «spartanere» (Σπαρτιάται – Spartiatai). For enkelhets skyld er en slik distinksjon ikke ivaretatt i denne teksten; «spartanere» brukes som fellesbetegnelse istedenfor «lakedaimonere». Det skilles imidlertid mellom «spartanere» og «peloponnesere», der sistnevnte betegnelse omfatter allianser av stater på Peloponnes, som oftest under ledelse av spartanere. Bruken følger her i hovedsak de antikke kildene, som ikke er konsekvente på dette skillet, men kan bruke Λακεδαιμονίοι i situasjoner der det kanskje ville vært mer korrekt å bruke Πελοποννησίοι (Peloponnēsioi – peloponnesere).

Det var flere i Alkibiades' familie som bar hans navn. I denne teksten vil andre personer med dette navnet kvalifiseres enten med et romertall (dersom de står i et lineært oppadstigende eller nedadgående slektskap til hovedpersonen) eller på annen måte (som f.eks. stedstilhørighet, eller slektskapsforhold til hovedpersonen), mens tekstens protagonist (som ville vært Alkibiades III i den slektstavlen som benyttes) benevnes ukvalifisert.


Årstall

Ettersom nesten alle årstall viser til antikken, er forkortelser som f.Kr., fvt. osv normalt utelatt, mens årstall etter år 0 markeres med AD. Årstall fra det siste århundret før år 0 markeres likevel med fvt. for klarhetens skyld.


Noteapparat

Fotnoter brukes i hovedsak til å gi informasjon som kan utdype eller lette forståelsen av teksten, og til sitater fra originaltekst.

Sluttnoter består nesten utelukkende av kildereferanser. En kildereferanse som fremgår av en fotnote, gjentas ikke i en sluttnote.

Internhenvisninger gjøres enten uspesifikt (se over/under), eller med angivelse av kapittel.
Forkortelser
LCL: Loeb Classical Library

Forsideillustrasjon

Rafael Sanzio d'Urbino: La scuola di Atene (1509)



1. Innledning
Mot slutten av Platons Symposion velter det inn gjennom ytterdøren et merkelig brudd på forventningene. Man gis ingen grunn til å tro at den vakre og berusede Alkibiades kan ha noe å bidra med i et selskap av Athens mest veltalende menn, som konkurrerer om å utlegge kjærlighetens natur. Han opptrer først brautende og selvsikkert, inntil han får øye på Sokrates og slår over i sjalusi og smålighet. Han holder en springende og forvirret tale om sin forelskelse i filosofen, og sitt mislykkede forsøk på å invitere ham til samleie. Han beklager sin jakt på massens anerkjennelse, og går langt i retning av å anerkjenne sitt livs misère. Han fremstår som den selvbeherskede filosofens absolutte motpol. Platons portrett i Symposion har lagt tunge føringer på ettertidens vurderinger av Alkibiades, og bildet er ikke særlig positivt. Men man aner likevel at det er noe med denne mannen. Og selv om Sokrates både 'avslører' ham og gjør narr av ham, gjør han ikke noe forsøk på å underkjenne intimiteten i deres tidligere relasjon.

Platons bruk av historiske skikkelser i sine dialoger har vært fortolket i flere retninger. Det har værtt vanskelig å fastslå om han presenterer observasjonsbaserte portretter med realhistorisk kildeverdi, eller om vi bare møter representasjoner og inkarnasjoner av hans egne ideer, uten noen dypere forbindelse med de historiske personene som rollefigurene har tatt navn etter. Ikke for noen av de mange andre aktørene i Platons dialoger rammer denne uklarheten så sterkt og så paradoksalt som nettopp for Sokrates og Alkibiades. Sokrates var åpenbart en anerkjent mann i visse kretser, men ingen offentlig kjent person i sin samtid. Og mannen som skulle bli ansett som en av den vestlige sivilisasjons grunnleggere, etterlot seg knapt noen egne tekstlig spor. Det foreligger nesten ikke historisk kildemateriale, og det vi tror vi 'vet' om Sokrates og hans filosofiske prosjekt har vi hovedsaklig fra Platon. Med Alkibiades var det motsatt; han var en av sin samtids mest omtalte og bejublede personer. Både på 400- og 300-tallet synes det å ha vært en intens interesse for hans liv. Men selv om dagens publikum i hovedsak møter Alkibiades gjennom Platons portrett, så finnes det en mengde andre kilder som beskriver og kommenterer hans livsløp.

Gjennom de andre kildene til Alkibiades' liv trer det frem en ganske sammensatt skikkelse, full av talenter, ambisjoner, storhetsforestillinger, forførelsesevne. Hans fryktløshet gjør ham i stand til å sjøsette de mest grandiose prosjekter, selv om de ikke alltid bringes like trygt i havn. I korte perioder av sitt liv inntar han en posisjon i Athens offentlighet som er så sentral at den kan sammenlignes med den hans filleonkel Perikles hadde hatt noen år tidligere. Og hans synes å ha stått like sentralt i folkets bevissthet enten han var hatet eller elsket. Han tiltales for religiøse krenkelser, han foretar tre dramatiske sideskifter i den peloponnesiske krigen, og lever mesteparten av sitt voksne liv på flukt og i labile allianser.

Alkibiades klarte, til tross for sine mange anslag til storhet, aldri å realisere noen politisk eller militær suksess av vesentlig varighet. Selv om han ble viet stor oppmerksomhet av samtidige realhistorikere som Thukydid og Xenofon, fremstår han nok ikke som noe spesielt attraktivt studieobjekt for moderne historikere. Og ettersom han hverken gjennom tekst eller tale har gitt noe vesentlig bidrag til tenkningens historie, er han heller ikke noe opplagt studieobjekt for en idéhistoriker. Men igjen er det gjennom Platon, og hans bruk av Alkibiades, at den glitrende generalen kan vinne innpass i idéhistorikerens oppmerksomhetsfelt. Hans funksjon som negativt eksempel i Platons politiske teorier er ingen overraskelse. Men han er også en sentral figur i Platons erotikk, som igjen står i et intimt forhold til idélæren. For selv om den platonske eros har gått gjennom historien som en betegnelse på ikke-kroppslige nærhetsrelasjoner, så har den hos Platon selv sitt uttrykkelige og gjentatte utgangspunkt nettopp i begjæret etter fysisk forening. Og mens den avholdende Sokrates er blitt stående som sinnbildet på den sublimerte kjønnsdriftens muligheter, fungerte Alkibiades som den samme driftens fysiske antenningsgnist.

Fordi virkningshistorien har gitt Sokrates og Alkibiades såpass avvikende skjebner, faller det naturlig å lese Platons tekster med oppmerksomheten stivt fiksert på Sokrates' geni, mens den ulykkelige Alkibiades bakser i synsfeltets yttergrenser. Dermed står underkjennelsen av Alkibiades i et komplementært forhold til anerkjennelsen av Sokrates. Det er påfallende at deres egen samtid ser ut til å ha oppfattet situasjonen helt motsatt, med Alkibiades i forelskelsens og misunnelsens rampelys og Sokrates i et hjørne for spesielt interesserte. I et forsøk på å tippe disse labile styrkeforholdene nærmere i retning av likevekt, har jeg i denne oppgaven latt tyngden av Alkibiades samtidshistoriske utfoldelse fungere som motvekt mot Sokrates virkningshistoriske triumf. Intensjonen har ikke vært å besørge noen 'rehabilitering' av den 'brukte' generalen, men heller å forsøke å se om Platons tekster kunne komme til å se annerledes ut i lys av en slik bevisst forskyvning av tyngdepunkter.

Det sokratiske prosjektet var pedagogisk og eksistensielt mer enn filosofisk, retorisk eller politisk. «Det var ved å vise seg som den han var, at han fikk dem som omgikkes ham til å håpe på at de ved å efterligne ham kunne bli slik han var», skriver Xenofoni. Dette aspektet ved Sokrates' virke manifesterer seg også i Platons erotisk-pedagogiske teori, slik den formuleres av Sokrates' alter ego Diotima i Symposionii: Hun skiller mellom menn som først og fremst ledes av et fysisk begjær til å søke seksuell forening med kvinner, og menn hvis lengsel primært er av sjelelig natur. Den sjelelige lengselen tar riktignok også sitt utgangspunkt i begjæret etter en vakker kropp, men gjennom å praktisere «den rette guttekjærligheten»1 kan begjæret kanaliseres inn i en utviklingslinje som medfører en suksessiv tilnærming til et dypere begjær. Dette begjærets egentlige objekt er «noe vidunderlig, av en vakker natur2 som hos Platon betyr visdom eller sannhet.



Det er imidlertid ikke alle Sokrates' tilhørere som lykkes i å omdanne sitt fysiske begjær til en hunger etter kunnskap og selvrefleksjon. Blant de mest notoriske av hans mislykkede elever var nettopp Alkibiades. Med sin kombinasjon av et vakkert utseende, et sjarmerende vesen og en forførende retorisk begavelse, med sin oppsiktsvekkende illojalitet og sin prioritering av egeninteressen fremfor hensynet til kollektivet, synes han å i alle forhold å være filosofens motsetning.3 Det er åpenbart at Alkibiades ikke har fulgt Sokrates opp Diotimas pedagogiske trappestige, og neppe har noen utsikt til å nå frem til «synet av selve det skjønne».4 For ettertidens moralfilosofer har dette fremstått som en defekt ved Alkibiades, og en avgjørende innvending mot hele hans livsløp. Om man går Platons tekst nærmere etter i sømmene kan man imidlertid finne en vesentlig mindre avvisende holdning til Alkibiades. Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum har påpekt hvordan Platons presentasjon av Alkibiades begjærsdrevne liv også innebærer vesentlige innvendinger mot Sokrates' abstrakte idealisme.iii

Det fremgår klart av Symposion at Alkibiades' erotiske lengsel etter å gi seg hen til Sokrates, inneholdt både mentale og fysiske komponenter.iv Han forestilte seg at han «gjennom å tilfredsstille Sokrates [skulle] få høre alt det som denne visste.»5 Fantasien om en kombinasjon av fysisk og sjelelig nærhet vekker et intenst begjær hos den unge Alkibiades. Men Sokrates' avvisning av hans insisterende invitasjon til seksuell forening bringer aldri Alkibiades inn i det utviklingsløp som Diotima skisserer. Den voksne og berusede Alkibiades som flere år senere braser inn i Agathons bolig mot slutten av Symposion, representerer isteden Platons subtile iscenesettelse av den berømte generalens eksistensielle nederlag. Han har ikke kommet seg over den krenkelsen han opplevde i møte med Sokrates flere år tidligere, men holder den frem for forsamlingen som et ennå verkende sår. Og siden han ikke klarte å bruke Sokrates' seksuelle avvisning som utgangspunkt for selv å ta fatt på Diotimas pedagogiske trappestige, har han heller ikke vært i stand til å forlate det fysisk-erotiske stadium. Og siden Platons tekst ble skrevet på et tidspunkt da både Sokrates' og Alkibiades' liv var tydeliggjort, kan man lese en implisitt biografisk referanse til Alkibiades' karrière som en av den athenske bystatens store svikere. Og kanskje en politisk referanse til risikomomentene i den demokratiske styringsformen – som Alkbiades-figuren også inkarnerte – med sin enkle folkelighet og mangel på innsikt og kontroll.

Fordi det pedagogiske sto så sentralt hos Sokrates, kunne anklagerne i rettssaken anføre at det fantes personer i hans innflytelsessfære som hadde skadet staten. Xenofonv skriver at Kritias og Alkibiades benyttes som inkriminerende eksempler på konsekvensene av den sokratiske pedagogikk. I sitt forsvar for filosofen er ikke Xenofon i nærheten av Platons subtile iscenesettelser, men besvarer anklagene gjennom å postulere en hypotese om tvilsomme motiver og mental atrofi: For det første oppsøkte ikke de to mennene Sokrates og hans omgangskrets fordi de var tiltrukket av Sokrates' moralske kvaliteter, men fordi de ville tiltuske seg de delene av hans retoriske begavelse som de kunne utnytte i sine egne politiske prosjekter. Og dernest, selv om de to ble påvirket til å bli 'bedre mennesker' så lenge de var i kontakt med Sokrates, kunne denne kontakten likevel ikke forhindre at deres etos begynte å forfalle straks de trakk seg ut av hans innflytelsessfære.

For Xenofons Sokrates oppfattes ikke 'guttekjærligheten' som et mulig startsted for en vei mot sjelelig forløsning, men representerer en nærmest uhåndterlig trussel og en sikker kilde til sjelelig fortapelse.vi Her er det ikke lenger Alkibiades selv, men Alkibiades' sønn som fungerer som begjærsobjekt, og Sokrates er oppgitt over en Kritoboulos' dumdristighet: «[H]an våget å kysse Alkibiades' sønn, han [som] har det vakreste ansikt og er i den beste alder.»6 Det begjæret som trekker en voksen mann mot en ung og vakker gutt, sammenlignes med giften fra en edderkopp. En bekymret Sokrates uten tillit til forfatterens moralske styrke anbefaler en ren unngåelsesstrategi: «Men jeg anbefaler deg Xenofon, straks du ser en vakker [gutt], å flykte hals over hode.»7 Når Xenofon uttrykker sin beundring for Sokrates, er det bare filosofens evne til å tøyle sitt eget fysiske begjær som opptar ham. Han viser ingen interesse for spørsmålet om denne selvbeherskelsen kan ha noen funksjon utover å beskytte mot sjelelig og moralsk misère. Ideen om at den skulle kunne benyttes til å transformere andres og eget begjær til noe som antas å være mer verdifullt, synes å ligge utenfor Xenofons forestillingsevne.



Fra Xenofons desperasjon over begjærets minefelt er det altså et vesentlig sprang til Platons frimodige tiltro til sjelens målrettede og oppadstrebende drifter. Diotimas tale om sjelens suksessive bevegelse fra lengselen etter den vakre kroppen til lengselen etter kunnskap, representerer en tillitsfull pedagogikk basert på rettledning av spontane mentale tilbøyeligheter. Om bare begjæret etter kropp og fysisk tilfredsstillelse håndteres på riktig måte, vil det etter hvert reorganisere seg og søke kunnskap med den samme desperate intensiteten som det tidligere søkte fysisk berøring og seksuell ekstase. For Diotima er det kunnskap og sannhet som er det erotiske begjærets egentlige mål. Dermed blir det ikke lenger den voksne mannen som begjærer de unge guttene for deres myke og sterke kropper, som blir den platonske erotikkens sentrale aktør. Isteden ser vi i Symposion at det er de unge guttene som med et like tvingende begjær oppsøker det de selv mangler, nemlig den kunnskapen de finner hos sannhetens mester (le maître de vérité)vii. Med Alkibiades' inntreden i sluttsekvensen av Platons Symposion avdekkes en serie av slike inverterte relasjoner og koblinger mellom seksuelt begjær og kunnskapslengsel.

Alkibiades forteller hvordan han i sin ungdom var helt besatt av kjærlighet til Sokrates fordi han lengtet så intenst etter å ta del i hans visdom. Han hadde det akkurat som en som «utgyder sin lidelse over et [giftig] bitt».8 «Jeg har blitt bitt på (...) den mest smertefulle [måte],» forteller han, «i hjertet, eller sjelen, eller hva man skal kalle det».9 Samtidig har han opplevd «filosofiens begjær og vanvidd».10 Når Alkibiades til sin forskrekkelse avskjæres fra å fullbyrde en omhyggelig regissert fysisk forening med Sokrates, bidrar dette i første omgang bare til at hans begjær forsterkes ytterligere. Hos Michel Foucault eksemplifiserer deres relasjon en av de transformasjonene den tradisjonelle pederastien undergår i den platonske erotikken: overgangen fra den aktive voksne mannen som må beherske sine drifter for å beskytte den unge guttens ære, til den unge gutten som drives av sitt eget begjær til å oppsøke mesteren og hans visdom.11
I Platons tekst møtes Sokrates og Alkibiades som litterære skikkelser med biografiske referanser. Man kan naturligvis bare gjette seg til hvilke realhistoriske data Platon selv satt inne med, og hvordan han eventuelt bearbeidet disse for å utforme figurer som kunne ivareta hans egne filosofiske og litterære interesser. Uansett vekker hans bruk av historiske figurer en interesse for de materielle omstendighetene rundt Sokrates' virke og de sosiale konsekvensene av hans pedagogikk.12 Dermed åpner han for et mindre absolutt sannhetsbegrep enn han lar sin Sokrates-figur predike, nemlig et sannhetsbegrep som interesserer seg for samsvar mellom språklige og ikke-språklige dimensjoner, og ikke bare for samsvar mellom de to abstraksjonsnivåene språk og idéverden.

Bruken av realhistoriske opplysninger om Alkibiades til å justere lesningen av Platons filosofiske verk, innebærer naturligvis ikke noen sammenligning mellom tekst og 'virkelighet'. I beste fall blir det en sammenligning mellom en filosofisk eller litterær og en 'realistisk' fortellerintensjon. Den realistiske fortellerintensjonen innebærer en ambisjon om at leseren skal forvente en større grad av samsvar mellom teksten og den ytre verden den referer til, enn ved lesning av en filosofisk eller skjønnlitterær tekst. Hensikten med mine parallelle lesninger er likevel å bidra til undersøkelsen av den platonske tekstmassens relasjon til andre hendelser i dialogenes 'dramatiske tid' (dvs. den historiske tid som er dialogenes ramme), og dermed til en del av dens 'materielle basis'. Denne relasjonen blir ikke nødvendigvis mindre interessant av at 'materialiteten' bare kan oppsøkes i litterær stil og forfatterintensjon.

Selv om en slik parallell-lesning ikke bør forventes å avdekke kausalitetsforhold, kan den kanskje bidra til å modifisere lesningen av idénivået i antikkens tekster. «Mot den begredelige skjønnmalte idealiseringen av det greske, som den 'klassisk dannede' ungdommen tar med seg ut i livet, som lønn for sin gymnasial-dressur, finnes ikke noen bedre kur enn Thukydid,»13 skriver Nietzsche. Det var nok en 'behandling' som kunne oppleves som vesentlig mer nødvendig og livreddende for en overbegavet tysker i 1888 enn for dagens studenter. Men som et innslag i en mistenksom tilnærming til filosofihistorien har hverken Thukydid eller hans realhistoriske ambisjoner utspilt sin rolle. Om en bifokal lesning dermed gir bedre eller mer interessante resultater enn mer spesialiserte filologiske og filosofiske lesninger, som den uansett må referere til og basere seg på, er naturligvis et åpent spørsmål.
Oppgavens tittel har en negativ konnotasjon. Den uttrykker likevel ikke noen indignasjon over å oppdage at Alkibiades-figuren ble 'brukt' av filosofer og forfattere med helt andre hensikter enn åndelig veiledning eller realhistorisk kongruens. Litterært sett er Alkibiades like taus som Sokrates, og som Pantheon-bygningen i Roma har historiens mangfoldige bruk og 'misbruk' bidratt til å bevare dem for ettertiden. Det er gjennom Platons og Sokrates' bruk at Alkibiades tilkjennes en plass i idéhistorien. Uansett hvor fascinerende hans livsløp fortoner seg, kan det aldri oppveie den overveldende virkningshistoriske tyngden av de to filosofenes arbeid. Men i stedet for å se dette som en innvending mot å studere den som brukes og hvordan han brukes, kan det også sees som en anledning til dobbelt utbytte, fordi den økte forståelsen av Alkibiades også kan bidra til å kaste lys over dem som bruker ham.

  1   2   3   4   5   6   7   8   9   ...   24


Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©kagiz.org 2016
rəhbərliyinə müraciət